Solveig ga krigsseilerkonene et ansikt
Med Solveig Johanne Pedersens bortgang er en av de aller siste krigsseilerkonene borte. Hun sovnet stille inn på Liertun Omsorgsenter på morgenen søndag 3. mai, 99 år gammel. Hun ville fylt 100 år om noen få uker.
Solveig var en dame med mange jern i ilden, og med hennes bortgang er også en bit av krigsseilerkonenes vidtfavnende historie avsluttet.
Som kona til krigsseileren Karl Pedersen fikk Solveig oppleve til fulle det som Forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsen så treffende sa den 3. august 2013 - 68 år etter at krigen var slutt:
«Historien om våre krigsseilere er en rystende fortelling om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av sine største krigshelter.»
Krigsseilerne og deres familier stilte sist i boligkøen, og arbeidskøen. Sosial hjelp var et «fremmedord» for mange av de tusener sjøfolka som sleit med traumer og skader på både kropp og sjel, etter innsats for Norge gjennom fem lange krigsår. Hverdagen til Solveig var en rikelig fordeling av så vel oppturer som nedturer, med kamp for den daglige tilværelsen og besværligheter med gjenstridige representanter fra norske myndigheter, som tviholdt på et stivbeint og urettferdig regelverk.
Hun var alt fra sjelesørger til sykepleier. Hun var sekretæren som måtte holde orden på alt fra viktige papirer og legetimer, samtidig som hun skulle sørge for at familiens barn kom på skolen til rett tid. Kort sagt hun var limet som holdt familien sammen, og det var hun som var Karls «redningsbøye». Han klandret seg selv fordi han hadde overlevd, mens flere av kameratene hans hadde omkommet.
Nattestid våknet hun og barna av at Karl hadde mareritt, og lå og skrek av redsel. Hjemmet, som absolutt burde være den tryggeste plassen for hele familien kunne om natten plutselig bli gjort om til et «skrekkens scenario» der ektemannen og barnas far fortsatt befant seg i full krig med høye brak og eksplosjoner. Andre netter rushet han opp og skrek at alle måtte komme seg ut for det var brann. Midt oppe i dette måtte hun bevare roen og skape trygghet for barna.
Bevar tanken enkel når livet er vanskelig, sier et ordtak, og Solveig klamret seg til det enkle; de daglige gjøremålene og arbeidsoppgavene. Hun jobbet så hardt og mye at det ikke var tid til å tenke.
Hjelpen kom først i 1968 da familien, som en av de første ble tildelt leilighet i Konvoibyen i Risør. En stund gikk dette greit, før vanskelighetene igjen meldte seg, og ekteparet måtte skille lag.
Da hun var 86 år gammel kjøpte hun tilbake husmannsplassen i Flåret.
- Da jeg flyttet tilbake til stillheten og naturen, falt mye på plass. Endelig ser jeg livet mitt i et bedre lys, fortalte hun i en samtale vi hadde. Og hun følte roen senke seg i livet.
Solveig hadde en sterk forankring i naturen. Her hadde hun en flott blomstereng med et bredt spekter av vekster som hun gledet seg over. Og hun frydet seg over alle fuglene som kvitret av glede.
Fra barndomshjemmet hadde Solveig med seg en veldig sterk og fast gudstro i bagasjen.
Et annet viktig element hun fikk med seg fra barndommen, var å vise nestekjærlighet. De gode verdiene fikk henne til å stå ved sin manns side da traumene hans etter hvert gjorde livet uutholdelig for både henne og barna. Hun visste ikke at titusener av kvinner rundt om i Norge hadde de samme problemene som henne.
Når dagene ble tunge søkte hun tilflukt ute i naturen. tok med seg gitaren og sangboka med de evangeliske sangene som hun var så glad i, fant en stubbe i skogen og holdt konsert for fuglene.
Men når hun bodde i Konvoibyen i Risør hendte det at hun tok med seg trekkspillet ned til sentrum og holdt en gratiskonsert for de som ville høre på. Og den dag i dag er det mange som har gode minner fra sangglade Solveig som delte sin raushet med alle.
Hennes dramatiske livshistorie er omtalt i boka Krigsseilerens familie, og for noen år siden ble det også gjort filmopptak, til en film om krigsseilernes ektefeller.
Mine møter med Solveig på den gamle husmannsplassen i Flåret var nærmest som å motta noen store buketter "gledesblomster".
Med Solveigs bortgang har Norge blitt en solstråle og en fargerik person fattigere, men minnet om en raus kvinne som ga krigsseilerkonene et ansikt, vil for alltid leve videre i blant oss.
Vi lyser fred over hennes minne.